YTRINGSFRIHET, artikkel 19 (artikkel 18,19)
Mange opplever at deres menneskerettighetsbestemte ytringsfrihet blir tatt fra dem når de velger å stå fram med myndighetsovergrep. Vitner forteller at tiltak som skader deres barn, som for eksempel at de blir nektet å se sine foreldre og familie for øvrig, hvis foreldrene fritt utrykker hvordan familiene blir behandlet. Det vil si at en stor del av befolkningen blir truet til taushet om alvorlige myndighetsovergrep, selvom Norge har forpliktet seg å sikre ytrings- og meningsfrihet i landet.
Artikkel 19 i Menneskerettighetserklæringen sikrer oss å utrykke oss fritt og gi uttrykk for egne meninger og selvvalgte kunstneriske og politiske uttrykk. Det er desverre ikke få av dem, voksne og barn, som forsøker å utrykke sine opplevelser via sosial media, eller ved å delta i organiserte protester, som forteller at de har blitt truet til ikke å formidle offentlig hva som blir gjort mot familiene. Mange av dem som har blitt utsatt for at familien har blitt splittet med makt, opplever at de får samværstiden innskrenket ved å stå fram offentlig om overgrepene, eller at barna nektes å se sine familier i det hele tatt. Truslene kommer fra barnevernsansatte, tilsynsførere, fylkesnemdansatte, dommere, advokater, deres sakkyndige, osv.
BARNEKONVENSJONEN
FNs Barnekonvensjon fungerer som retningslinjer for det som er det beste for barn, og understreker at barn har de samme rettigheter til å leve frie fra frykt og nød, med deres verdighet ivaretatt, som voksne. Artikkel 12 i Barnekonvensjonen sikrer barnas medbestemmelsesrett og deres rett til å bli hørt og tatt alvorlig, og konvensjonens artikkel 8 og 9 påpeker at familien er barnas viktigste arena som det ikke skal skilles fra mot sin vilje, annet enn ved at kompetente autoriteter og rettsinstanser lovlig finner en bortplassering nødvendig i tilfeller der barnet er utsatt for mishandling. Likevel ser vi stadig brudd på selve Barnekonvensjonen, i regi av ansatte i det vi kaller barnevernet. Ved sin disrespekt for landets lover, Barnekonvensjonen og menneskerettigheter for øvrig, er det overveiende grunner til å tvile kompetansen til ansatte i den norske sosialtjenesten. Utdannelsen til arbeidere i det vi kaller barnevernet, er svært mangelfull, der det oppfordres til å skade barn og familier for øvrig, noe som i seg selv er menneskerettighetsstridig.
Artikkel 9 i Barnekonvensjonen sikrer også barna deres rett til å opprettholde direkte, personlig, hyppig og jevnlig kontakt med foreldrene, hvis det har vært nødvendig med en bortplassering fra hjemmet. Denne artikkelen, blandt andre artikler i Barnekonvensjonen, brytes også daglig.
FRI FERDSEL, artikkel 13 (artikkel 12)
Noen familier som har villet sikre barnas rettigheter og ivaretakelse ved å fytte over landegrensene, rapporterer at de har blitt nektet utreise fra landet ved at deres pass har blitt avvist. Andre har dokumenter fra fylkesnemder på at deres barn plasseres lovstridig i beredskapshjem for å forhindre utreise fra landet.
Artikkel 13 i Menneskerettighetserklæringen skal sikre mennesker fra slike overgrep, ved å påpeke retten til fri ferdsel. Myndigheter har ikke lov til å holde mennesker i landet mot deres vilje ved å ta deres barn.
VILKÅRLIG FENGSLING, FRIHETSBERØVELSE artikkel 9
(artikkkel 9)
Desverre opplever mange å bli arrestert aller tvunget til frihetsberøvelse for eksempel ved en institusjon, uten rettskjennelse, og uten å bli opplyst ved arrestasjonen, hva arrestasjonen gjelder. Detter er også brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
RETTSBESKYTTELSE, artikkel 10 (artikkel 14)
Et stort antall mennesker vitner om samarbeid mellom barnevernsarbeidere, fylkesnemdansatte, advokater og dommere. Store mengder med bevismateriale vitner om manglenede rettsbeskyttelse for ofre for myndighetsovergrep, som for eksempel ved såkalt offentlig omsorgsovertakelse, og andre former for overgrep.
Norge har forpliktet seg til å sikre rettsbeskyttelse med uavhengige dommere og advokater omtalt i artikkel 10 i Menneskerettighetserklæringen, samt retten til offentlig, uavhengig høring. Møtene i fylkesnemda og rettsaker, blir menneskerettighetesstridig ikke dokumentert annet enn ved dommerenes egne nedskrivinger. At mange dommere og advokater tilhører såkalte hemmelige ordener, er et faktum som også svekker deres uavhengighet. Likevel har det ikke blitt gjort noe med det omfattende problemet, som desverre har resultert i mange justismord, og statistikk tatt i betraktning, faktiske dødsfall, mange av dem, barn.
SLIK BRYTES MENNESKERETTIGHETSERKLÆRINGEN:
Inkludert artikler i Menneskerettighetserklæringen -og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter i parentes (..) .
RETTEN TIL PRIVATLIV,
artikkel 12 (artikkel 17)
Et eksempel på menneskerettighetsbrudd, er innblanding i privatlivet.
Mange i Norge i dag opplever at deres privatliv blir krenket ved at barnevernsarbeidere og politi kommer uanmeldt inn i hjemmene deres uten rettskjennelse, og uten at noe kriminelt foreligger. Noen beretter om bevævnet politi som stormer husene deres, og bruker vold på familiemedlemmer, også barn. Familier opplever desverre at barnevernsansatte og tilsynsførere kikker i skapene deres og går i gjennom innholdet. Familier melder fra om at de blir fortalt av barnevernsarbeidere og tilsynsførere hvor familiens tøfler skal stå, og hvordan oppvaskkluten skal brettes.
Vi hører om foreldre og besteforeldre som får kritikk for hvordan de velger å mate barna.
Myndighetene gis ikke anledning til å krenke borgeres privatliv, noe som er brudd på artikkel 12 i Menneskerettighetserklæringen. Samme artikkel påpeker at ingen skal bli utsatt for å få sitt navn og rykte svertet, noe som ofre for overgrep fra norske myndigheter stadig opplever. Det som går igjen er ubegrunnede påstander om psykisk ustabilitet, manglende iboende omsorgsevne, lav mental kapasitet (I.Q.) og andre alvorlige angrep på menneskers verdighet. Mange vitner også om alvorlige brudd på taushetsplikt fra barnevernsansatte og helsepersonell.
Artikkel 3
i Menneskerettighetserklæringen oppsummerer det hele:
"Alle har rett til liv, frihet og personlig trygghet."
"Barnets beste"
I følge artikkel 30 i Menneskerettighetserklæringen,
skal ingen ting i erklæringen kunne brukes som påskudd for å begå menneskerettighetsbrudd. Derfor er påstanden om "Barnets beste" som forsvar for brudd på menneskerettighetene, i seg selv et menneskerettighetsbrudd, og også et brudd på artikkel 5 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
FAMILIEN ER SAMFUNNETS HJØRNESTEIN MED KRAV PÅ BESKYTTELSE FRA STAT, artikkel 16
(artikkel 23)
Familien er definert som grunnpillaren i samfunnet, og har krav på beskyttelse fra staten. Dette går fram i artikkel 16 i Menneskerettighetserklæringen, og i artikkel 23 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Mange som har erfart barnevernets, politiets, Fylkesnemdas og dommeres herjinger, som beviselig har vist seg å true barns og andre familiemedlemmers liv og helse, kjenner seg alvorlig krenket på grunn av rettighetene som har blitt nektet deres familie.
TORTUR: ALVORLIG SKADE PÅ EN PERSONS KROPP/PSYKE
Statistikk viser at dødsraten er svært høy i familier der det som blir kalt barnevernet er innblandet. fra 2005 viser at ett til to barn i barnevernets varetekt, dør en unaturlig død, ukentlig. Siden det har vært en kraftig økning i bortplassering av barn i statens varetekt med tvang, vil det være fornuftig å anta at dødstallene har økt dramatisk.
Akkurat nå planlegger -ikke bare ett barn, men mange- å ta sitt eget liv, som følge av skader direkte påført av barnevernsarbeidere, politi, tilsynsførere, advokater, dommere, såkalte sakkyndige, fosteransatte, beredskapsansatte...
Vi må regne med en mengde mørketall, som gjelder beredskpsplassering, hemmelig fosterhjemsplassering, plassering på institusjoner, hemmelige beredskapshjem, hemmelige fosterhjem og forsterka fosterhjem.
Ofre vitner om barnevernsansatte som flirer av traumatiserte familiemedlemmer, mens skrikende barn blir dradd fra foreldres og besteforeldres fang med rå makt.
Tall fra den overnevnte rapporten viser en dramatisk høy selvmordsfrekvens i familier som har blitt ofre for barnevernsprosesser. Mange av selvmordsofrene er barn som nektes familiekontakt.
Post-traumatisk stress er en samling av livshemmende, ubehagelige, noen ganger uutholdelige, symptomer, som mange ofre i alle aldersgrupper, for overgrep fra barnevernsansatte, politi, fylkesnemdansatte, dommere osv. forteller om. Dette er graverende skader som kan sammenliknes med krigsskader.
Andre problemer som går igjen er svekket immunforsvar, auto-immune sykdommer, hjerteproblemer, angst, depresjon, mareritt, svettetokter og anhedonia. Å leve under konstant forhøyet stressnivå og intens frykt, senker beviselig allmenntilstanden betraktelig, og kan knyttes sammen med alvorlige helsetilstander som kreft og hjerteinfarkt.
Advokaten Sverre Kvilhaug omtaler også
som alvorlige, i mange tilfeller livstruende og livsvarige, skader på kropp og psyke. Disse oppstår hos små barn som skilles fra sine foreldre, og er internasjonalt akseptert grunn til ikke å skille barn fra foreldre, for eksempel når barnet må på sykehus.
Beviselig blir mange barn lovstridig og med makt separert fra sine familier, og plassert i beredskaps"hjem". Når ikke lovverket for slik inngripen i familielivet blir fulgt, dreier det seg om kidnapping. Mange beredskaps- og fosterhjemsplasseringer i Norge er lovstridige. Likevel er det dokumentert at praksisen er støttet av fylkesnemdansatte og dommere, for å ha barnet i statlig varetekt under en såkalt undersøkelsesperiode. Det er tungtveiende grunner for å anta at praksisen faller inn under torturbegrepet, siden familiemedlemmene, især barna, blir påført alvorlig skade mens det presses fram informasjon, ofte irrelevent for å vurdere omsorgsevne. Derfor kan det se ut som barna blir brukt som et ledd i en statspraksis med å holde folk på plass.
At myndighetene påfører skade på befolkningen, er svært alvorlig, og gir et land dårlig status internasjonalt.
Amnesty International definerer tortur som: "et bevisst og overlagt angrep på en persons psyke, kropp og verdighet, utført av en offentlig tjenestemann eller en som handler med statlig aksept."
Tortur er omtalt i artikkel 5 i Menneskerettighetserklæringen, i Torturkonvensjonen og dens tilleggsprotokoller, også undertegnet av Norge.
Tortur og umenneskelig og grusom behandling av mennesker er også et brudd på artikkel 7 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Hvordan har barn blitt brukt av myndigheter i nyere, vestlig historie?
Mange land har en rystende historie med bruk av barn i politisk øyemed. Et innblikk i denne delen av
historien kan du få her:
Det finnes ingen særskilt grunnlag for tortur -enten krig, politisk ustabilitet,
offentlig krise, eller nasjonal sikkerhet, meldte FNs generalsekretær Ban Ki-moon i juni i 2011.
Norske myndigheter bryter daglig
grunnleggende menneskerettigheter
Hva er menneskerettigheter?
Menneskerettighetene ble nedtegnet i FNs Menneskerettighetserklæring, etter andre verdenskrig, for å sikre mennesker fra overgrep, og for å påpeke at statene er ansvarlige for å sikre at alle beboere i landet føler seg respektert, og har det godt, uten å måtte oppleve frykt og nød.
Rettighetene med deres konvensjoner og tilleggsprotokoller, er laget for å understreke menneskers medfødte rettigheter, og deres iboende verdighet.
Disse rettighetene ble nedskrevet for å styrke individets egenart og rett til selvbestemmelse og selvregulering, uten innblanding, men med støtte fra, den enkelte stat. Statene forplikter også å styrke individet med å tilby et uavhengig rettsapparat.
Rettighetene skal motvirke statlige overgrep, som inngripen i privatlivet, ytrings- og meningsfriheten og retten til å organisere seg med likesinnede.
Statene som har undertegnet rettighetene og deres konvensjoner og tilleggesprotokoller, forplikter seg å ivareta alle minoriteter, og sørge for at mennesker med spesialbehov kan leve et verdig liv.
Hvis du føler deg krenket og behandlet uverdig, er det trolig at dine grunnleggende rettigheter har blitt brutt.
Et demokrati kjennetegnes ved statens sikring av borgerrettigheter, ved at lover er vedtatt og respektert av makthavende, for å ivareta individets egenverd. Et viktig demokratisk prinsipp er at lovene beskyttes av et uavhengig rettssystem, dommere og advokater. I et fullverdig demokrati, vil individets rett til selvbestemmelse være ivaretatt, og innblanding eller tvang fra stat vil ikke forkomme uten samtykke, annet enn i tilfeller av kriminalitet.
Derimot vil staten beskytte demokratiske prinsipper som ytrings- og meningsfrihet, retten til et fullverdig liv, retten til å slippe å leve i frykt, retten til individuell verdighet.
I et demokratisk land har ikke myndighetene anledning til å påføre skade på borgerene, men det er deres plikt å sikre borgere fra skade, så langt det lar seg gjøre, ved tiltak som adekvat lovgivning.
Privatliv, familie, individ, minoriteter, og retten til frihet, best mulig oppnåelig helse, trygghet og skolegang for alle, også for mennesker med spesialbehov, er vel ivaretatt når en stat følger demokratiske prinsipper.
Menneskerettighetsbrudd er alvorlige, kriminelle handlinger, som Norge har forpliktet seg til å forhindre i landet. Dessverre blir et stort antall mennesker i Norge beviselig utsatt for alvorlig krenkning av deres iboende verdighet, av norske myndigheter idag.
